MassIV Hardangervidda (halvveis)

Heddal stavkirke

I år skulle jeg, en barndomskompis og kjæresten hans prøve oss på Hardangervidda. På veien nedover med to biler, så vi hadde en i hver ende, fikk jeg endelig sett Heddal stavkirke! En drøm i mange år. Vi hadde også med oss to malamuter, så det ble mange luftestopp på veien også. Det var veldig fint og varmt vær, men vi tenkte at når vi kom oss opp på vidda kom det til å bli kJøligere. En bil ble satt igjen på Haukeliseter før vi kjørte opp til Geiteryggtunellen. Ca 14 mil å gå, men vi hadde satt av god tid.

Første dagen gikk vi fra tunellen og mot Finse, ca 1 mil. Litt tungt å starte, men ingen av oss hadde bært tungt på lenge. Fortsatt vanvittig fint vær, litt for varmt. Fant en fin teltplass ved stien i den begynnende steinrøysa som skulle vare helt til Halne fjellstue.

Malamutt i solnedgang

Dag to kom vi oss 19 km til. Passerte Finse halvveis og fikk oss et stempel i massiv-passet. Mye stein, som Rondane, så farten var ikke så høy. Allerede nå begynte vi å merke at varmen var litt for intens. Over 20 grader og vindstille var særdeles lite egnet for bikkjer med kløv og mye pels. Heldigvis ikke noe mygg! Tok mange pauser,

Snart på Finse
Hardangerjøkulen

Camp dag to ble ved Torsteinsvatnet.

Dag tre gikk vi 16 km. Satte opp telt litt forbi Krækkja. Denne dagen var det så varmt at vi brukte ti timer. Mange pauser med bikkjene i skyggen bak steiner og sekker for å unngå heteslag. begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke var så lurt. Min hund ville ikke drikke vann og ikke ta imot snack.

Dag fire sto vi opp tidlig for å kunne gå hvertfall en mil før sola varmet for mye. Gikk på og kom oss over rv7 og til Hætjønna. Da tok vi en lang pause. Etter pausen tok jeg kløven til Alfa, og sekken min ble i tyngste laget. Begge bikkjene var ikke så interessert i å fortsette nå, men gikk videre i saktere tempo.

Etter noen km til, med en mil igjen til Stigstuv, bestemte vi oss for å avbryte. Med varmen, ingen steder å gjemme seg, bikkjer med mye pels som ikke ville innta nok vann, begynte det å bli for risikabelt og fortsette. Nå var det mulig å komme seg til bilen ved hjelp av buss fra Halne, så da snudde vi og campet siste natta nærmere turisthytta.

Gaustatoppen

Vi fikk hentet begge bilene og var fortsatt sikre på at det var rett avgjørelse. Kjipt å kjøre så langt for å avbryte, men helse kommer alltid først. Vi fikk oss en fin tur opp på Gjuvhovd ved Tinn Austbygd på vei hjem. Der var det nydelig utsikt til Gausatoppen.

Ut å gå

Å kunne spenne på seg skiene rett utenfor døra, er noe jeg liker aller best ved å bo i Bygde-Norge. Det er ikke langt til marka fra Trondheim sentrum heller, men det er ikke alltid like hyggelig å måtte konkurrere om plassen i naturen med de 100 andre som tok samme buss som deg opp til Skistua. Langrennskiene mine med tilhørende blomstrete skisko blir ikke lenger brukt, nå er det fjellski som gjelder. Det finnes sikkert mange i nærområdet som kun ser den samme utsikten ved hver skitur, og for å variere kan man jo gå i motsatt retning!

Men med fjellski spiller det ikke noen rolle hvor løypemaskina har laget nye trikkeskinner, for du lager dine egne løyper. Å legge sporet der du vil, uten begrensninger, gir frihet på et høyere nivå. Menneskene med langrennski styres i samme sporene år etter år, men det betyr at de store områdene uten spor blir liggende uberørt til oss få med fjellski.

Med lengre dager utover våren blir mulighetene for lengre skiturer også større. Når mørket kommer klokka fire, kan det bli en lang kveld i teltet. Senere solnedgang betyr bedre tid. Å våkne på vidda i høyfjellet til rød himmel og lyden av flere ryper i småbjørkene rundt teltet, er noe eget.

Våren blir en spennende tid!