16. september 2016 var jeg ferdig på jobb klokken 13.00. Da kjørte jeg fra Alvdal og helt til Tyinholmen, en tur på ca 6 timer med en liten golf. Teltet ferdig oppslått innerst i Koldedalen i 8-tiden, og med utsikt rett mot Hjelledalstind og Falketind.
Lørdag 17. september våknet jeg tidlig av biler på vei innover dalen. Det arrangeres jevnlig turer til Falketind og Uranostind, og det lille som fantes av parkeringsplass ble fort opptatt. Veldig glad for at jeg valgte å kjøre helt inn dagen før, da bilen jeg kjørte ikke hadde klart seg på de få offroadparkeringene som var igjen. Etter å ha pakket ned teltet, pakket om sekken flere ganger, møtt på noen av de andre i gruppa, og pakket om sekken igjen for å legge igjen telt og boblebukse, var jeg endelig klar for å gå. I 10-tiden kom resten av turfølget. Det var Christin og Bjørn bak bloggen Eventyrlige år som sto bak denne turen. Etter å ha gått igjennom planen for turen og hva vi alle tenkte om tempo og forventninger, begynte første etappe opp mot brekanten. Det var fortsatt litt tåke på toppene rundt som det var dagen før, og regn i lufta. Glatt i stien, så når vi etter en times tid kunne ta på stegjernene og finne fram isøksa, ble det mye bedre feste.
Etter noen høydemeter på breen løsnet endelig skylaget og tåka forsvant. Herlig å gå på breen, endelig på tur igjen! Fordi vi holdt «Kilimanjaro-tempo», brukte vi lang tid opp til bandet. Herlig å ha goood tid, å bare være ute! Vi var på toppen kl 18, det var vindstille og sola kom fram over tåka. Det aller siste partiet før toppvarden var forholdsvis luftig, og ikke alle i gruppa kom seg frem til toppen. Det er mulig å fortsette litt videre bortover eggen, men da skal man være rimelig trygg på at en eventuell høydeskrekk er godt under kontroll.
Å stå på toppvarden på Uranostind 2157 m.o.h var en ganske så fin opplevelse, og å balansere bortover eggen med mange hundre meter ned på hver side var helt fantastisk. Siden vi skulle overnatte på bandet og det fortsatt ikke var mørkt når vi kom ned igjen, tok noen av oss turen opp på Slingsbytind 2026 m.o.h også. Det var ikke like luftig som den forrige, men glad for at jeg har minimalt med høydeskrekk.
Det var nydelig å være igjen så høyt til fjells med den lille gruppa når alle andre har gått ned.
Morgenen etter våknet jeg før soloppgangen, så jeg flyttet underlag og sovepose ut på kanten for å se soloppgangen bedre. Sola gikk opp rett bak Uraknatten, før den forsvant igjen i skyene ovenfor. Etter frokosten var spist opp og sekken pakket, delte vi oss opp i mindre grupper. Noen ville ned igjen samme veien over breen, andre ville opp på Langskavltind, mens jeg og tre andre valgte den lengste ruta om Sagi, Uraknatten og Langskavltind. Det var kun en liten etappe på breen før vi la igjen stegjern og sekk for å gå oppom Uraknatten. Denne toppen er ikke 2000-meter, men siden den stikker opp midt på Uranosbreen har den en fantastisk utsikt til omkringliggende topper.
Det var ikke langt mellom toppene, så etter sekk og breutstyr var henta kunne vi gå en halvtimes tid før vi var ved foten av Sagi. Der ble utstyr lagt igjen, det er ikke nødvendig å dra med sekken opp dit. Vi brukte ikke lang tid til toppen, men en fordel å tenke igjennom rutevalg og hvor vi gikk i forhold til hverandre da hele ura bestod av løse steiner. Ett punkt var særlig utsatt, men er man ikke høyderedd går det helt fint uten sikring. Vel nede igjen etter turens tredje 2000meter var den orginale planen å følge breen i retning Langskavltind, men etter å ha sett på breen i kikkert fra toppen av Sagi viste det seg at det beste alternativet var å følge samme vei tilbake over Uraknatten. Mellomrommet mellom breen og fast fjell opp mot Langskavltind så ikke overkommelig ut, og å måtte ha snudd der hadde medført mange timer unødvendig gange tilbake.
Fra toppen av Langskavltind så vi bort på Slingsbytind helt til venstre, Uraknatten, Sagi og Mjølkedalspiggan mot venstre og Mjølkedalstinden helt til venstre.
Nede igjen fra breen var det bare desertetappen igjen, med stien rett imot Hjelledalstind og Falketind. Etter å ha gått i 7 timer med et høyt marsjtempo for å rekke over hele runden, var det likevel godt å komme tilbake til bilen. Når noen av oss tok middagslagingen ved Tyinholmen ble det et kjempevær. Gleder meg til neste tur i Jotunheimen vest. Møtte på to under toppen på Uranostind som hadde gått opp fra vest. Ved å gå opp ura på denne siden unngår man breen. Vet at da blir det garantert en tur til på Uranostind, siden jeg ikke har nok kunnskap om brevandring selv.
↟
Utenfor ↟ allfarvei 