I år skulle jeg, en barndomskompis og kjæresten hans prøve oss på Hardangervidda. På veien nedover med to biler, så vi hadde en i hver ende, fikk jeg endelig sett Heddal stavkirke! En drøm i mange år. Vi hadde også med oss to malamuter, så det ble mange luftestopp på veien også. Det var veldig fint og varmt vær, men vi tenkte at når vi kom oss opp på vidda kom det til å bli kJøligere. En bil ble satt igjen på Haukeliseter før vi kjørte opp til Geiteryggtunellen. Ca 14 mil å gå, men vi hadde satt av god tid.
Første dagen gikk vi fra tunellen og mot Finse, ca 1 mil. Litt tungt å starte, men ingen av oss hadde bært tungt på lenge. Fortsatt vanvittig fint vær, litt for varmt. Fant en fin teltplass ved stien i den begynnende steinrøysa som skulle vare helt til Halne fjellstue.
Malamutt i solnedgang
Dag to kom vi oss 19 km til. Passerte Finse halvveis og fikk oss et stempel i massiv-passet. Mye stein, som Rondane, så farten var ikke så høy. Allerede nå begynte vi å merke at varmen var litt for intens. Over 20 grader og vindstille var særdeles lite egnet for bikkjer med kløv og mye pels. Heldigvis ikke noe mygg! Tok mange pauser,
Snart på FinseHardangerjøkulen
Camp dag to ble ved Torsteinsvatnet.
Dag tre gikk vi 16 km. Satte opp telt litt forbi Krækkja. Denne dagen var det så varmt at vi brukte ti timer. Mange pauser med bikkjene i skyggen bak steiner og sekker for å unngå heteslag. begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke var så lurt. Min hund ville ikke drikke vann og ikke ta imot snack.
Dag fire sto vi opp tidlig for å kunne gå hvertfall en mil før sola varmet for mye. Gikk på og kom oss over rv7 og til Hætjønna. Da tok vi en lang pause. Etter pausen tok jeg kløven til Alfa, og sekken min ble i tyngste laget. Begge bikkjene var ikke så interessert i å fortsette nå, men gikk videre i saktere tempo.
Etter noen km til, med en mil igjen til Stigstuv, bestemte vi oss for å avbryte. Med varmen, ingen steder å gjemme seg, bikkjer med mye pels som ikke ville innta nok vann, begynte det å bli for risikabelt og fortsette. Nå var det mulig å komme seg til bilen ved hjelp av buss fra Halne, så da snudde vi og campet siste natta nærmere turisthytta.
Gaustatoppen
Vi fikk hentet begge bilene og var fortsatt sikre på at det var rett avgjørelse. Kjipt å kjøre så langt for å avbryte, men helse kommer alltid først. Vi fikk oss en fin tur opp på Gjuvhovd ved Tinn Austbygd på vei hjem. Der var det nydelig utsikt til Gausatoppen.
Helt siden jeg var på langtur i Jotunheimen i 2017 har jeg hatt lyst til å dra tilbake. Svartdalen har jeg lest om, og båtturen til Gjendebu virket veldig fin.
Tok båten fra Gjendesheim mandags ettermiddag. Fint å flyte forbi og se opp på Knutshø, Besseggen og Bukkelægret.
Etter båtturen var planen å gå opp bakkene fra Gjendebu og finne en teltplass i Svartdalen. Det var egentlig langt nok etter en lang dag. med flere timer i bil. Opp til Svartdalen var det veldig bratt. Før jeg gikk over tregrensen begynte det også å regne, så da ble det en pause under ei bjørk. Det var veldig varmt, så jeg bar også kløven til Alfa. Endelig på toppen ble det en lang pause med nøtter og vann.
Det var godt å komme opp den lange bakken. Sekken var litt for tung, og jeg bar med meg litt vann fordi jeg var usikker på vanntilgangen oppe i dalen. Smeltevann er det nok av, men det kan ikke drikkes. Bestemte meg likevel for å finne et sted både teltet kunne stå og der det var en drikkevannskilde. Dette fant jeg etter stien krysser elva på 1440 moh.
Det ble en rolig kveld. Helt vindstille, så litt mygg var det. Lyset ved solnedgangen var nydelig. Satt utenfor teltet og spiste middag og hørte på radio når solen gikk ned. Alfa fikk tørrfor og jeg spiste viltgryte. Midt på natten våknet jeg av at noe sprang forbi teltet og krysset elva, det må ha vært et reinsdyr. Alfa sov seg igjennom det. Neste dag sto vi opp med sola. Havregrøt smaker fortsatt ikke veldig godt, mens Alfa var fornøyd med tørrforet. Frem til bilen fra teltplassen var det ca 25 km, og det hadde jeg tenkt å dele opp i to. Fortsatt litt varmt midt på dagen, og en ny veldig bratt bakke opp i Leirungsdalen måtte forseres.
Der jeg satte opp teltet var det ganske frodig, og jeg så dagen etter at det var bra jeg ikke gikk lengre inn. Videre var det mye stein, ur så langt en kunne se. Langt mellom bekkene med drikkevann var det også, så bra jeg fylte opp flasker og camelback ved campen. Det var greit å følge rød T-merking men farten var ikke høy gjennom ura. Passerte vann 1488, og halvveis forbi vann 1473 går stien av og opp over Svartdalsbandet. Her brukte jeg lang tid på å finne hvor stien tok av, kan ikke være mye trafikk her. Fant ut når jeg kom hjem at merkingen her hadde blitt fjernet for lenge siden. Det var likevel litt rødmaling igjen opp over bandet, akkurat her var det veldig fint å ha en sti å følge. Videre utover Leirungsdalen var det flere tråkk, fulgte noen varder som gikk i rett retning utifra kartet, og kom meg etterhvert ned til Leirungstjønnin på 1576. Der var det en fin strand og siden det var formiddagsmattid tok vi en rast her. På stranden var det masse reindsyrspor, men så ingen dyr. Prøvde å holde meg på stien, men det var lettere sagt enn gjort. Ettersom ur gikk over i busker og gress kom det flere stier å følge. Flere sauestier, og tilhørende sau. Godt med trekkhjelp fra polarhunden av og til, men ikke så god hjelp.
Videre utover dalen begynte kilometertelleren å nærme seg to mil. Vurderte noen teltplasser utover dalen, men med alle sauene på alle kanter tenkte jeg det var best å fortsette litt til. Mistet stien hele tiden, og krattet var høyere enn meg. Så kom det mørke skyer i horisonten, bestemte meg da for å bare gå hele veien til bilen. Vading av alle elvende gikk fint, skoene mine gikk i oppløsning og ble byttet ut når jeg kom hjem. Vi kom oss rundt Semelhøe, men da synes Alfa det begynte å bli greit med gåing. Matpause og avslapping i lyngen tar vi oss altid tiden til, viktig å ta hensyn til hunden. Vet jeg kan gå lenger enn det jeg orker, men Alfa er ikke enig i det. Bløtfor og godbiter gjorde susen, så da fortsatte vi. Kom oss til foten av Knutshøe, der vi tok en ny pause. Mange som hadde gått over der denne dagen.
Knutshøe og LeirungsdalenLeirungsdalen
Det tyngste strekket på hele turen var de siste 3-4 km til bilen. Da gikk vi på veien fra Vargebakken. Asfalt er helt forferdelig å gå på med fjellsko og slitne bein og labber, så det ble mange småpauser her. Kom oss omsider frem til parkeringen, da ble det en kvil bak bilen før vi kjørte hjem.
I sommer fikk jeg endelig opplevd Femundsmarka på ordentlig. Synnervika til Elgå, nesten marka på langs. Har vært innom på dagstur en gang for mange år siden, og da bestemte jeg meg egentlig for at hit skulle jeg aldri igjen. Aldri har jeg sett så mange mygg. Dette skulle ikke skremme meg og Ida. Heldigvis dro vi uansett.
Første dagen parkerte vi på Elgå, og Femund II fraktet oss til Synnervika. At båtturen skulle ta 4 timer hadde gått meg hus forbi. Bikkja ble ganske så utolmodig etterhvert, så ble noen turer ut på dekk for å røre på beina.
Vi gikk så langt vi orket, og endte opp i Muggavassdraget. Så langt, ekstremt lite mygg! Fant oss et sted nede ved elva der vi satte opp telt og tarp. Så langt heldige med været. Nydelig soloppgang på dag to, med skodde på vannet. Skikkelig trolsk stemning.
Det sto et telt noen hundre meter unna oss, men utenom det hadde vi ikke sett så mye av alle disse menneskene som skulle på norgesferie i år. Etter havregrøt og nedpakking av leir, gikk vi videre innover i marka, med første stopp Langmyrbua. Stiene innover i dette området var ikke alltid like gode å følge, så ble en liten omvei før bua. Papirkart og kompass er nødvendig, men det er ikke så dumt med en gps du kan følge med på nøyaktig posisjon på nevnt kart. Vi brukte begge deler for å navigere oss frem til Nedre Muggsjø.
Hadde det ikke vært for at vi nettopp hadde startet dagens vandring, hadde vi nok slått leir her en natt. Veldig fint område som må besøkes igjen. Her er det visstnok moskus også, så jeg var nervøs med tanke på bikkja. Så heldigvis ingen, klarer seg med å se de på bilder. Formiddagsmat ble spist i stikrysset der vi møtte på t-stien fra Ljøsnavollen.
Etappen fra Mugga til Røa ble på 2 mil. Frem til lunsj var det oppholds, så kom det noen regnbyger av og til. På tur over Gråvola var det mye reinsdyr, da ble det trekkhjelp i polarhunden. Litt for mye av det gode. Varmt ble det også, så sekken økte med kløvens 5 kilo. Ikke så moro hvis bikkja på 34 kilo bestemmer seg for at nok er nok midt i steinrøysa, så bedre at jeg tok den børen. Hvor vi skulle sette opp telt denne kvelden, var vi ikke helt sikre på. Gikk på så vi kom oss til Røvollen, tenkte kanskje vi fant en til av de tilrettelagte teltplassene som vi hadde passert ved Lorthølbua og tømmerrennene første dagen. Nede ved Røa kom vi til en fin plass, men den var det noen som hadde kommet til før oss. Så da gikk vi videre langs med t-stien som vi skulle følge neste dag. Regnet kom akkurat i det teltet var oppe mellom noen steiner på en bålplass litt lenger opp ved elva. Nå fikk vi en første smak på mygg, men det gjorde ikke noe for klokka var såpass mye at det var på tide å sove uansett.
Dag 3 skulle vi egentlig til Oasen, som ligger oppe ved Falkfangerhøgda. Men med meldt regn og vind var det like greit å holde seg i lavere terreng. Kanskje det var noen fine steder nede ved Femund? Så da stien delte seg ved Røvoltjønnan tok vi nedover til høyre, til Storvika. Derfra fulgte vi vannkanten sørover. Plutselig ser vi den store sandstranda, halvveis mot Kuneset og Haugen gård.
Det kom regn og vind dit også, men i ly for skauen og med tarpen oppe ble det middag og avslapping. Noen få reinsdyr kom på besøk på kvelden. Tamrein, men spennende uansett. Morgenen etter var det oppholdsvær, så fikk tørket telt og sett Femund II som passerte langt ute på vannet. Hit frister det veldig å dra igjen.
Planen var fortsatt Elgå, så turen fortsatte forbi Haugen gård og videre mot Svukuriset. Passerte etterhvert Kuvolsetra og kom oss opp over tregrensa. Formiddagsmaten ble spist ved noen småvann på Flata, med utsikt mot Elgpiggen og Sålekinna. Stien gikk over sletta ved Store Svuku, helt rosa av lyng, og til Svukuriset. Der tok vi veien mot Elgå. En natt til i telt ble vurdert, men så var det bare 5 km igjen til Elgå, og en hamburger på en av serveringsstedene der. Men etter 65 km ble det ikke noen burger, for der var det stengt for dagen. Så da ble det enda en frysetørka middagsrett før bilturen hjem.
I lengre tid har jeg ventet på et værvindu så det var mulig å overnatte på toppen av Bjørnskardskampen i Einunndalen. 13. til 14. august lovte bra på værmeldinga, så pakket sekken og dro. Det er ikke langt å gå, men det er en fin tur fordet. På toppen blåste det overraskende kraftig, så var glad for at teltet var med. Ringstind er et godværstelt, og det fikk jeg erfare. Det var som å være i en vindtunell. Teltduken blafret enormt, så ble dårlig med god søvn den natta. Var likevel heldig med været. Minimalt med regn, og en fin soloppgang.
I sommer har jeg sommerferie for første gang, der jeg ikke skal ha sommerjobb. 2+1 uke med fullstendig fri! Da måtte det bli en lengre fjelltur til Jotunheimen. Studerte kartet ganske lenge før jeg bestemte rute, fordi jeg ville unngå å kjøre så langt i bil. Det billigste og beste alternativet ble Leirvassbu.
Dag 1:
Fordi værvarselet meldte regn, dro jeg ikke fra hjemme før litt utpå dagen. Etter kjøreturen på ca 3 timer og en siste sjekk av sekken var fortsatt ikke klokka mer enn fem, så da kunne jeg like godt begynne å gå. Planen var egentlig å sove i bilen på Leirvassbu, og gå til Skogadalsbøen dagen etter, men når det var oppholdsvær måtte det utnyttes til gangtid. Endte opp 11 kilometer inn i Storutladalen. På veien hadde det som smått begynt å regne, og ved Store Hilleren ble det et opphold som forenkla teltoppsettet. Vurderte å sove i Hilleren, som er en gammel jaktbu brukt på 1930-tallet, men det var så mye støv i lufta. Renere for sekk, underlag og sovepose å ligge i telt ute i regnet.
Dag 2:
Sov helt til 9, så var ikke klar for avgang før halv 11. Oppdaget at dalene rundt Skogadalsbøen bestod av mye jord, for min gule goretex-bukse var ikke så fin og gul lengre etter denne dagen. Regn hadde gjort stiene fryktelig glatte og gjørmete, så var glad for at jeg hadde bært med meg en skistav for å holde balansen i de værste partiene.
Etter det som føltes som en evighet, så jeg endelig Skogadalsbøen. Godt og få en pause fra sekken, fylle vann og studere kart. Det var fortsatt tidlig, så derfor for meg å telte rett før Uradalsbandet, nedenfor Uranostind. Veien opp i Uradalen fra Skogadalsbøen var ikke noe bedre enn veien ned fra tidligere på dagen, så brukte lang tid.
Rundt middagstider hadde jeg tilbakelagt 11 kilometer, men planla jo å fortsette noen timer til etter middag. Viltgryte smakte veldig godt, og etter litt kaffe og sjokolade var sekken nesten pakket igjen. Skyene østover så mistenkelig grå ut, og plutselig var det et kraftig regnvær på vei rett mot meg. Da satte jeg likegodt opp teltet der. Rakk å sette i de tre pluggene så teltet sto, og å slenge sekken inn før det bøttet ned. Bardunerte ferdig, men pakket ikke ut alle tingene i tilfelle jeg kunne gå videre senere på kvelden. Rundt halv 9 sluttet det å regne, men siden det var så tunge skyer kom det til å bli mørkt tidligere, så besluttet å bare bli der til dagen etter. Lite mobildekning i Jotunheimen, men her var det hvertfall radio-signaler. Da går tiden litt fortere. Å gå på tur alene er helt greit, men da er det best å gå til det er kveld.
Dag 3.
Dagens etappe skulle gå fra Uradalen til et sted rundt Kvitevatn, noen kilometer før Eidsbugarden. Når jeg startet å gå halv 9 var det fortsatt tunge skyer overalt, og tåke på de høyeste toppene.
Valgte å gå Uradalen fordi jeg ville se opp på Uranostind og Slingsbytind som jeg gikk på i fjor. Kjipt at jeg ikke så noen ting, men været er som det er. Gikk hele dagen i goretex, så jo ut som om det skulle begynne å regne hvert øyeblikk. Men noe regn kom det aldri, så fikk endelig gått litt lengre etappe. Etter suppepause i andre enden av Uradalsvannet, en elvekryssing og en veldig bratt bakke så jeg endelig Falketind. Også der var det skodde på toppen.
Tidligere hadde jeg planlagt å campe et sted ved Kvitevatn, men hadde igjen mobildekning så fikk sjekket været. Onsdagen skulle det regne kraftig, så bestemte da at jeg skulle gå til Fondsbu. Der er det litt behageligere å være hvis det skulle bli skikkelig dårlig vær. Var ikke sikker på om det var teltplass der og hvor mye det kostet, så stilte meg i kø for å betale. Fant noen priser fra 2016 som sa 90 kroner, men det er verdt ned når det gir tilgang til tørkerom og do. Men der var det gratis å ligge i telt, så ble virkelig positivt overrasket. Til og med primus var det lov å fyre opp på teltplassen. Og som om ikke det var nok, var det skikkelig god tørkevind og sola dukket såvidt opp. Teltet var klissbløtt og soveposen var rå, så det tørket ute på en halvtimes tid. Det var nydelig lys i fjellet denne kvelden , så etter middag og litt avslapping i teltet, tok jeg med kamera og gikk en kveldstur.
Dag 4.
Dette var dagen da det var meldt uvær. Sov lenge, spiste en god frokost og hørte på radio. Det kom ikke så mye regn som første meldt, men godt å ha en hviledag. Gikk en tur til Utsikten, som visstnok skal ha fin utsikt til Falketind og Uranostind. Jeg så bare skodde. Resten av dagen gikk med på å tørke fjellsko og studere kart.
Dag 5.
Våknet tidlig, spiste en god frokost, og pakket ferdig sekken. Gikk fra Fondsbu halv 10. Turen til Olavsbu er estimert til 5 timer uten pause, så skulle hvertfall gå dit i dag, men helt til Leirvassbu så litt langt ut. Brukte 3 timer til stikrysset mot Gjendebu, før jeg hadde matpause. Så sola når jeg hadde gått opp til nasjonalparkgrensa, da var det på tide med første godteripause.
Tur-laban!Langskavltind til venstre for breen.
Så ikke sola noe mer denne dagen. Kom frem til Olavsbu i halv 3-tiden. Litt småsliten etter 5 og en halv times rask gange, så tok ei pause på en benk utenfor hytta. Været var grått, men det var jo fortsatt tidlig på dagen! Bestemte meg for å fortsette videre mot Leirvassbu.
Etter en time ble det middagspause. Når jeg satt der i regnet og spiste tenkte jeg for meg sjøl at dette var en dum ide. Såpeglatte steiner og tung sekk er ingen god kombinasjon. Men i steinura her var den ingen teltplass. Kunne jo snu, men var ikke såå langt igjen av steinura. Så da fortsatte jeg. Kom meg omsider over Rauddalsbandet og ned i Semeldalsmunnen. Ved Nedre Høgvagltjønnen var det vel sikkert en teltplass. Når jeg gikk å så etter et fint og flatt sted, fikk jeg øye på en person på stien fra Gjende. Vedkommende var på vei mot Leirvassbu, og da tenkte jeg bare «faen, er jo egentlig snart framme!» Å skulle sette opp telt i regnet, for å skulle våkne opp igjen til regn igjen dagen etter, etter så mye regn på turen, fristet ikke. Ble så motivert av dette, at jeg satte opp farten og gikk de siste to timene uten stopp.
Vel fremme på Leirvassbu hadde jeg gjort unna en estismert 9-timers tur uten pauser, på 9 timer og 7 minutter, inkludert to matpauser og en godtepause på Olavsbu. 25 kilometer i fjellet er lengre enn 25 km på vei, det er nå helt sikkert. Fjellskoene begynte å gå i oppløsning, så godt å komme tilbake til bilen. Stoppet på bensinstasjonen i Vågå for å kjøpe burger, det har aldri smakt så godt som da. Det var herlig med en litt lengre tur i Jotunheimen. Fikk ikke sett så særlig mye, men dro dit for å gå, og det fikk jeg gjort. Ca 65,5 km totalt.
Når en bor kun en time unna både Dovrefjell og Rondane nasjonalpark, var det ikke lett å bestemme seg for hvor helgas tur skulle gå. Rondane har jeg allerede vært innom en tur tidligere i sommer, og på Snøhetta her jeg vært før. Men aldri i fint vær, så når det var spådd bra vær der så måtte det nesten bli Snøhetta. Sekken ble pakket på torsdag, så jeg skulle rekke den nest site bussen inn til Snøheim. Men halv fem dro bussen og jeg hadde fortsatt ti minutter igjen å kjøre. Så da ble det is og kartstudering på Hjerkinnhus til neste buss gikk klokka sju. Jeg bruker instagram aktivt for å finne fine teltplasser hvis jeg ikke er kjent i området fra før, og så at det var mulig å få teltet til å stå nede ved Istjørni(1630moh), ved foten av Snøhetta. Har vært inntil vannet en gang før, men så ikke noe egnet sted for telt da. Men etter å ha sett enda nøyere etter denne gangen, sto teltet oppe tilslutt, med store steiner som teltplugger. Tåka lå tung rundt toppene, men det var god temperatur og det regnet ikke.
Lørdags morgen var det fortsatt tåke høyest oppe, men ingen skyer. Gikk fra camp halv åtte for å rekke opp på hovedtoppen (2286 moh) før alle fra Snøheim og tidligbussen. Turen opp gikk fort, men det var fortsatt tåke på alle toppene. Fortsatte bortover for å få med meg Midttoppen(2278moh) også. På veien dit lettet tåka plutselig, og det ble blå himmel i alle retninger. Sola varmte godt og det var vindstille. For å gå helt bort til Vesttoppen(2253moh) via traversen må det klatreutsyr til, men der klatringen begynner var det en super rasteplass. Å bære med seg et liggeunderlag er både for sikkerheten i tilfelle skade, men også for å kunne lage sofa i matpauser. Det tåkefrie værvinduet varte et par timer, så ble der helt til neste tåkedott la seg over toppen. Fint, varmt, og vindstille vær så høyt til fjells må utnyttes!
Selve hovedtoppen var full av folk, men møtte kun en person på vei videre bortover der jeg hadde vært. Tilbake i camp ble det middag og soling i det fine været, før jeg tenkte at det hadde jo vært gøy å gått på alle de tilgjengelige toppene på en dag. Var på Vesttoppen 4. juli i 2015 på ski, så må jo dit til fots også da. Mye steinur der også, men det var en lett tur til toppen.
Rakk ikke å sette meg en engang før jeg kjente den første regndråpen. Det var kjipt, men vil ikke være i steinura med mose som blir såpeglatt av regnet, så da var det bare å rydde sammen å gå ned. Gikk fort ned igjen, de siste femti meter før teltet økte regnet i styrke. Hadde flaks der, værre med de som fortsatt var igjen oppe i ura som skulle helt frem til turisthytta.
Tilsammen ble det en tur på nesten åtte timer, inkludert laaang matpause på toppen. 16.35 km, 1389 høydemeter opp og 3111 kalorier.
Så var det ingen som kunne se at det hadde stått ett telt her.
Har fortsatt igjen en planlagt skitur før skiene settes bort for sommeren, men den siste turen til Jotunheimen ble 26-28. mai. Kom frem til Turtagrø på fredags ettermiddag. Der var det et telt på hver ledig plass, så kjørte videre på Tindevegen til inngangen av Ringsdalen. Tok sekken på ryggen og gikk et stykke innover grusveien så jeg kom litt bort fra hovedveien og finere utsikt mot Ringsbotn. Fikk satt opp teltet og lagd middag, med fremdeles en behagelig utetemperatur. Resten av kvelden gikk med til planlegging av lørdagens tur til Soleibotntind. Tåka var tjukk som grøt over Sognefjellet fredagen, og det var den fortsatt når jeg kikket ut av teltet grytidlig lørdag morgen. La meg derfor til å sove et par timer til. Ved frokosttider lettet tåka mer og mer, så jeg lot teltet stå, pakket skisekken og kjørte videre på Tindevegen. Når jeg rundet toppen på veien og fikk se hele ryggen på Soleibotntind, ble det klart at det ikke blir noe tur dit før litt senere i sommer. Kan ikke forvente mye snø i slutten av mai, men her var det minimalt, og 2/3 av løypa var snøfri.
Lauvnostind ble et bra andrevalg. Rakk å ta tilbake parkeringsplassen min langs med veien før det ble fullt. Utrolig populært med skiturer så sent på våren! Skiene kunne spennes på fra veien, og foruten et parti jeg valgte å bære skiene på sekken for å unngå et parti over 30′ og noen meter med lyng, var det mulig å gå på ski hele veien. Oppe på selve eggen og Lauvnostind var det igjen snøfattig, men der er det ikke vanlig å gå på ski uansett. Var på toppen i over to timer, for å fotografere og bare nyte dagen. Føret ned igjen var ikke så bra, men med litt bedre preppa ski hadde slushen blitt bedre mottatt.
Sørover fra Nordre Sokseklo. Var først på Sokse denne dagen.
Når du drar på tinderangling på Smørstabbtinder med en helt ukjent person fra turen dagen før. Det ble en helt sykt bra tur! Sokse, Sauen, Kniven og Store Smørstabbtind.
Ingen tur uten smågodtpause. Mellom Veslefjelltind og Hurrbreatind
Store Dyrhaugstind
På vei tilbake til bilen. Smørstabbtindane i det fjerne.
Jeg har vært mye i alvdalsfjellene på sommerstid, dagsturer og med telt. På vinteren derimot, har jeg ikke mange besøkene. Snøhuletur i 10.klasse med langrennski var en midt-på-treet opplevelse, så jeg trenger å få et bra inntrykk av fjellområdet vinterstid. Rondane, som også er i «nabolaget», er kjent for å være snøfattig med noen unntak. Det er heller ikke mye snø i vestfjella, og med årets ustabile værsituasjon, var det ikke noe silkeføre nå heller.
På alvdalssiden er det mest vanlig å starte i Sølndalen og Dølbekken. Sølndalen preppes med løypemaskin, men det finnes muligheter for å lage egne spor også der. Fra Dølbekken finnes det flere fine muligheter for både lange og korte turer. Storhøa 1518moh er en veldig fin skitopp med 1 mil hver vei. Der går man både gjennom skog og i høyfjellet. Mange fine bålplasser er det og. Det finnes to ubetjente turisthytter i gangavstand. Korsberghytta og Storgrytdalsseter. Siden turisthyttene er under DNT, stikkes løypen mellom Dølbekken, Korsberghytta, Storgrytdalsseter og Breisjøseter litt før påsketider.
18-19. Mars – Telttur til Korsberghytta
Sol og nesten påskestemning innover fjellet.
Den stikkede løypa videre mot Breisjøseter
Nydelig morgen, klarvær og uten vind.
På tur hjem, så sterk vind at jeg måtte sitte på pulken for at den ikke skulle blåse over ende.
Herlig å endelig få til en skikkelig tur vinterstid i litt dårlig vær, selv om det bare ble to dager. Hjemturen var et godt eksempel på at været skifter fort i fjellet. Vindstille på morgenen, men opptil 15/20 ms som heldigvis ikke nådde full styrke før etter at teltet var godt pakket ned i pulken. Bratt læringskurve, men nå blir neste vinter enda bedre.
16. september 2016 var jeg ferdig på jobb klokken 13.00. Da kjørte jeg fra Alvdal og helt til Tyinholmen, en tur på ca 6 timer med en liten golf. Teltet ferdig oppslått innerst i Koldedalen i 8-tiden, og med utsikt rett mot Hjelledalstind og Falketind.
Porten til Jotunheimen
Lørdag 17. september våknet jeg tidlig av biler på vei innover dalen. Det arrangeres jevnlig turer til Falketind og Uranostind, og det lille som fantes av parkeringsplass ble fort opptatt. Veldig glad for at jeg valgte å kjøre helt inn dagen før, da bilen jeg kjørte ikke hadde klart seg på de få offroadparkeringene som var igjen. Etter å ha pakket ned teltet, pakket om sekken flere ganger, møtt på noen av de andre i gruppa, og pakket om sekken igjen for å legge igjen telt og boblebukse, var jeg endelig klar for å gå. I 10-tiden kom resten av turfølget. Det var Christin og Bjørn bak bloggen Eventyrlige år som sto bak denne turen. Etter å ha gått igjennom planen for turen og hva vi alle tenkte om tempo og forventninger, begynte første etappe opp mot brekanten. Det var fortsatt litt tåke på toppene rundt som det var dagen før, og regn i lufta. Glatt i stien, så når vi etter en times tid kunne ta på stegjernene og finne fram isøksa, ble det mye bedre feste.
Brevandring
Etter noen høydemeter på breen løsnet endelig skylaget og tåka forsvant. Herlig å gå på breen, endelig på tur igjen! Fordi vi holdt «Kilimanjaro-tempo», brukte vi lang tid opp til bandet. Herlig å ha goood tid, å bare være ute! Vi var på toppen kl 18, det var vindstille og sola kom fram over tåka. Det aller siste partiet før toppvarden var forholdsvis luftig, og ikke alle i gruppa kom seg frem til toppen. Det er mulig å fortsette litt videre bortover eggen, men da skal man være rimelig trygg på at en eventuell høydeskrekk er godt under kontroll.
Lykke!
Selvportrett i tåka
Å stå på toppvarden på Uranostind 2157 m.o.h var en ganske så fin opplevelse, og å balansere bortover eggen med mange hundre meter ned på hver side var helt fantastisk. Siden vi skulle overnatte på bandet og det fortsatt ikke var mørkt når vi kom ned igjen, tok noen av oss turen opp på Slingsbytind 2026 m.o.h også. Det var ikke like luftig som den forrige, men glad for at jeg har minimalt med høydeskrekk.
Det var nydelig å være igjen så høyt til fjells med den lille gruppa når alle andre har gått ned.
Uranostind bak i tåka
Sagi, Uraknatten og Langskavltind
Morgenen etter våknet jeg før soloppgangen, så jeg flyttet underlag og sovepose ut på kanten for å se soloppgangen bedre. Sola gikk opp rett bak Uraknatten, før den forsvant igjen i skyene ovenfor. Etter frokosten var spist opp og sekken pakket, delte vi oss opp i mindre grupper. Noen ville ned igjen samme veien over breen, andre ville opp på Langskavltind, mens jeg og tre andre valgte den lengste ruta om Sagi, Uraknatten og Langskavltind. Det var kun en liten etappe på breen før vi la igjen stegjern og sekk for å gå oppom Uraknatten. Denne toppen er ikke 2000-meter, men siden den stikker opp midt på Uranosbreen har den en fantastisk utsikt til omkringliggende topper.
En tur opp på Uraknatten før turen gikk videre til Sagi 2047 m.o.h til venstre
Det var ikke langt mellom toppene, så etter sekk og breutstyr var henta kunne vi gå en halvtimes tid før vi var ved foten av Sagi. Der ble utstyr lagt igjen, det er ikke nødvendig å dra med sekken opp dit. Vi brukte ikke lang tid til toppen, men en fordel å tenke igjennom rutevalg og hvor vi gikk i forhold til hverandre da hele ura bestod av løse steiner. Ett punkt var særlig utsatt, men er man ikke høyderedd går det helt fint uten sikring. Vel nede igjen etter turens tredje 2000meter var den orginale planen å følge breen i retning Langskavltind, men etter å ha sett på breen i kikkert fra toppen av Sagi viste det seg at det beste alternativet var å følge samme vei tilbake over Uraknatten. Mellomrommet mellom breen og fast fjell opp mot Langskavltind så ikke overkommelig ut, og å måtte ha snudd der hadde medført mange timer unødvendig gange tilbake.
Turfølget på vei ned fra Langskavltind
Fra toppen av Langskavltind så vi bort på Slingsbytind helt til venstre, Uraknatten, Sagi og Mjølkedalspiggan mot venstre og Mjølkedalstinden helt til venstre.
Når turen snart er slutt, jobb og mandag påfølgende dag, men så vil du bare snu å bli igjen i fjellet.
Nede igjen fra breen var det bare desertetappen igjen, med stien rett imot Hjelledalstind og Falketind. Etter å ha gått i 7 timer med et høyt marsjtempo for å rekke over hele runden, var det likevel godt å komme tilbake til bilen. Når noen av oss tok middagslagingen ved Tyinholmen ble det et kjempevær. Gleder meg til neste tur i Jotunheimen vest. Møtte på to under toppen på Uranostind som hadde gått opp fra vest. Ved å gå opp ura på denne siden unngår man breen. Vet at da blir det garantert en tur til på Uranostind, siden jeg ikke har nok kunnskap om brevandring selv.